Jo, Henrik Ibsen var en merkelig mann. Han kunne være usikker, sky og underdanig, men også sjenerøs, skarpsindig og briljant. Han smisket med konger og hertuger, men raste mot autoritene, han var reservert det ene øyeblikket, kravstor det neste. Motsetningene i ham var mange. Nettopp det gjorde ham i stand til å skrive et mesterverk som Peer Gynt. Henrik Ibsen var sønn av en fallert kjøpmannen i Skien. Han startet sitt voksenliv uten fullgod skolegang og støtte fra familien, og likevel fornyet han den dramatiske litteraratuen for en hel verden. Denne store fornyelsen er blitt kalt det borgerlige dramaet, og med Et dukkehjem skapte Ibsen sitt definitive internasjonale gjennombrudd. IBSEN "... den mærkelige Mand" byr på hele den begivenhetsrike og spenningsfylte historien om vår store dikterbegavelse. Henrik Ibsen lengtet intenst etter livet, men viet seg helt og absolutt til diktningen. Nyskapende mesterverk! Sverre Mørkhagen har skrevet en imponerende og modig biografi som forandrer vårt syn på Henrik Ibsen … Det er en strålende og uhyre interessant bok. Ja, rett ut sagt en modig biografi … spennende, dramatisk og rett og slett en sann svir å lese. Marius Wulfsberg, Dagbladet "Dette må være den ultimate Ibsen-biografi. Sverre Mørkhagen utmerker seg med en mesterlig sammenfletning av Henrik Ibsens liv og diktning, og med fremragende bruk av moderne riksmål". Riksmålsforbundets juryleder Per Qvale. Nyskapende mesterverk! Sverre Mørkhagen har skrevet en imponerende og modig biografi som forandrer vårt syn på Henrik Ibsen … Det er en strålende og uhyre interessant bok. Ja, rett ut sagt en modig biografi … spennende, dramatisk og rett og slett en sann svir å lese. Marius Wulfsberg, Dagbladet "Dette må være den ultimate Ibsen-biografi. Sverre Mørkhagen utmerker seg med en mesterlig sammenfletning av Henrik Ibsens liv og diktning, og med fremragende bruk av moderne riksmål". Riksmålsforbundets juryleder Per Qvale Det ble stille, til og med de som var i gang med å danse, stanset opp. Heiberg beskriver øyeblikket som «dramatisk forventningsfuldt» ? hva ville skje nå? Ibsen gjentok: «Mine damer og herrer!» Og så begynte han først med lav, behersket og «forfærdelig alvorlig» stemme. Han hadde for ikke lenge siden villet gjøre foreningen en stor tjeneste, en stor glede, ved «at lede Tidens Strømninger ind blant dens Medlemmer». Og hvordan var hans «Gave» blitt tatt imot? Som et innbrudd! Som et forbrytersk attentat! Han var blitt nedstemt med noen få stemmers overvekt, og hvordan hadde kvinnene stilt seg til det? Dermed kom utbruddet, og nå snakket han ikke lenger rolig. «Han rystede sit Hoved med den graa Manke. Hans Øine gnistred. Hans Stemme skalv, hans Mund dirrede og han skjøv Underleben ud.» «Hvad er dette for Slags Kvinder?» skrek han, de var jo «værre – værre end de laveste, værre end Udskudet –» «Hvad er dette for Slags Kvinder?» gjentok han flere ganger – «for Slags Damer, for Slags Hunkjøn, uvidende, i dybeste Forstand udannede, umoralske, paa Niveau med de laveste, de usleste – de –» Pladask! Der gikk grevinne «B» rett i gulvet.